"Blir du så blør du i Afghanistan"
Mandag beordret en vestlig alliert krigsherre pisking av to afghanske tenåringsjenter etter at de hadde rømt fra sine ektemenn. I løpet av samme døgn ble tolv NATO-soldater drept. Tirsdag ble en sju år gammel gutt hengt etter anklager om spionasje. Og i går ble 40 bryllupsgjester sprengt i filler i Kandahar.
Hvor ble det av "stabiliseringen" av Afghanistan?
Denne ukens hendelser har fått meg til å skru tiden tilbake til 9/11. Som fersk journalist sto jeg i redaksjonslokalene til Stavanger Aftenblad og så tvillingtårnene rase sammen på TV. Tre dager senere satt jeg på et fly til Peshawar i Pakistan. I likhet med resten av verdenspressen skulle vi vente langs grensen på den amerikanske hevnen etter at 2700 mennesker ble drept i terrorangrepet. Vente på at Taliban og Al-Qaida skulle utslettes. Vente på at Osama Bin Laden og mullah Omar skulle tas. Dead or alive!
Bedre for kvinnene?
For å friske opp minnet fant jeg fram de gamle artiklene fra Stavanger Aftenblad. I en av dem var det et intervju med Saba Sahar. En aktivist i RAWA, Revolutionary Association of Women of Afghanistan. Sahar hatet Taliban og ønsket amerikanernes angrep velkommen. Hun mente det ville bedre kvinnenes kår.
"Selv om jeg er imot bombing av sivile tror jeg likevel at denne aksjonen kan bidra til fødselen for et nytt Afghanistan", sa Saba Sahar den 24. september 2001.
Nysgjerrig på om denne aktivisten fortsatt hadde samme mening googlet jeg navnet. Da dukket det opp en artikkel fra februar 2010, "Kabuls women". Skrevet av nettopp Saba Sahar.
Hun starter innlegget med å si at USAs førstedame i 2001, Laura Bush, proklamerte at kampen mot terror også var en kamp for kvinnerettigheter. Sahar avslutter artikkelen slik:
"Life for women in Kabul, nearly nine years later, is a slap to Laura Bush's face."
Ifølge Saba Sahar, som bor i Afghanistan, har ikke kvinnene i Kabul fått tilbake en brøkdel av friheten de hadde før Talibans styre. Det til tross for at Kabul er den mest "stabiliserte" byen i Afghanistan.
Taliban i naboland
En annen artikkel fra Stavanger Aftenblad, datert den 17. september 2001, hadde overskriften: " Advarer mot nytt Taliban". I ingressen sto det: Etter at Taliban er knust i Afghanistan vil det vokse frem et nytt Taliban i Pakistan. Dette hevdet en av landets mest kjente journalister, Hamid Mir.
Hva er situasjonen i Pakistan ni år senere? Jo, et land som aldri hadde opplevd selvmordsangrep før 11. september utsettes for daglige terrorangrep. Og landets egen hær er i krig mot en pakistansk utgave av Taliban. Ifølge en fersk rapport fra Amnesty International styrer disse ekstremistene skjebnen til fire millioner mennesker i grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan. Mir hadde rett.
Britenes invasjon
I enda en artikkel fra september 2001 hadde jeg intervjuet en helt vanlig afghansk flyktning i Peshawar, Ubaid Ullah. Han ble sitert på følgende:
"Det finnes en Gud. Og ved ham skal jeg love deg. Mitt land har aldri bøyd seg for noen overmakt. Både britene og russerne prøvde seg. De ble sendt av gårde i likposer".
Russernes pinlige affære i Afghanistan er kjent. Men at britene også ble kjeppjaget er mindre omtalt. Det engang mektige imperiet prøvde faktisk å temme de ville afghanerne flere ganger. British Army invaderte Afghanistan i 1839 med 21.000 soldater. Kun 200 av disse falt i kamp og vips var Afghanistan "erobret". Parallellene til den amerikanske invasjonen 162 år senere er slående.
Etter tre år møtte britene så mye motstand at de måtte forhandle om en tilbaketrekkingsavtale. I januar 1842 ble 16.000 mennesker som tilhørte den britiske hæren lovet fri passasje tilbake til India. Dette inkluderte soldater, barn og kvinner. Men ved Gandmak Pass ble hele konvoien angrepet og massakrert. Kun en håndfull mennesker overlevde. Britene prøvde seg igjen i 1878 og en siste gang i 1919. Da ga de opp.
"Blir du, så blør du" er kanskje den viktigste lærepengen fra afghansk historie.
Menneskelige tap
Jeg fant også et intervju fra tiden etter at amerikanerne startet bombingen av Afghanistan. Den 20. oktober 2001 møtte jeg en av lederne for det religiøse partiet i Pakistan, Jamiate Ulema Islam (JUI), Nazir Farooqi. Han sa følgende:
"En enkel mann på et jagerfly kan vinne flyrommet over Afghanistan. Krigen begynner når fiendene står ansikt til ansikt mot hverandre. Foreløpig kommer Taliban til å holde lav profil slik at USA kan bruke millioner av dollar på våpen. Etter hvert som frykten øker vil USA stå alene igjen".
Farooq hadde rett i Talibans strategi. 12 utenlandske soldater døde i 2001. Året etter var tallet 69. I 2006 var det 191. Og i fjor ble 521 allierte soldater drept. Dette er tall fra www.icasualties.org.
I skrivende stund har 1817 utenlandske soldater mistet livet siden 2001, deriblant fem nordmenn. Den yngste nordmannen bare 22 år. Den eldste 33 år. I tillegg er mer enn 6000 utenlandske soldater skadet. Tallet på sivile afghanere er mer enn 20.000, men disse ofrene har ingen egen hjemmeside.
Hva var oppdraget?
Uansett er kurven over de menneskelige tapene stigende etter ni års "deltakelse", "engasjement" og "innsats". Eller krig som vanlig folk kaller det. For la oss ikke glemme hva som er hovedoppdraget til 130.000 soldater fra 46 land i Afghanistan: Bekjempe Taliban.
Deretter kommer oppdrag nummer to: Kvinnefrigjøring, menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon. Så har vi oppdrag nummer tre: Stanse narkotikaproduksjonen. At Afghanistan fortsatt står for 75 prosent av verdens heroinproduksjon sier mye om hvor "stabilisert" landet er. Fra 2005 til 2007 ble produksjon av opiumsvalmuer fordoblet. Fra 4.000 til 8.800 tonn.
Dette skjer samtidig som verden har pøst milliarder av kroner inn til det krigsherjede landet. Og Norge ligger selvsagt i toppen. Bare i fjor brukte vi 728 millioner kroner på bistand til Afghanistan. Ett av resultatene er at Kirkens Nødhjelp, som skryter av at de har holdt på med bistand i Afghanistan siden 1979, skjelles ut som kristne evangelister. Det demonstreres og protesteres mot Kirkens Nødhjelp og de er blitt nødt til å stenge kontoret i Kabul. I tillegg granskes de av afghanske myndigheter. Takk for det Nasreen!
Ikke skyld på soldatene
At norske politikere fortsatt insisterer på å ha kamp mot burka, heroin og korrupsjon som slagord for sitt hjemmepublikum er dristig. For faktum er at et økende antall nordmenn forstår ikke helt hva vi gjør i Afghanistan. De savner åpenhet og debatt rundt "deltakelsen".
Også våre drøyt 500 soldater i Afghanistan fortjener å vite hva slags ryggdekning de har her hjemme. Formelt er de under kommandoen til general Mchrystal, men det er det norske folk og den norske regjeringen som har sendt dem til et sted hvor de risikerer å miste livet sitt.
Da er det vårt, og ikke soldatenes ansvar å stille de kritiske spørsmålene. De gjør tross alt bare jobben sin.
Permalink
Del med andreHva er det med Europa og muslimske klesplagg?
Det franske parlamentet vedtok denne uken en resolusjon som fordømmer bruken av de heldekkende plaggene burka og nikab. Belgia innførte et totalforbud i forrige måned.
Og som ventet diskuteres det nå heftig i flere europeiske land om man skal følge etter eller ikke. Heldigvis er ikke norske politikere like hissige på å regulere kleskoden til folk. Justiskomiteen i Stortinget behandlet tirsdag et forslag om å forby de to omstridte plaggene. Men bare Frps representanter i komiteen støttet forslaget. I denne omgang.
0,01 prosent burka
Jeg har ikke sans for at kvinner må gjemme seg bak et slør. Det er noe som hører hjemme i middelalderen. Eller i Afghanistan og Saudi Arabia. Men det som irriterer meg mer enn bruken av plagget er at velutviklede demokratier gidder å bruke energi på å diskutere et nesten ikke-eksisterende fenomen i Europa.
Ifølge SSBs sjefsforsker på innvandring, Lars Østby, bruker trolig kun 0,01 prosent av muslimske kvinner i Norge burka og nikab. Antall norske kvinner som står og tisser er trolig like høyt!
Og det samme tallmaterialet kan vi se i Danmark. Der ba politikerne forskere om å telle hvor mange av kongerikets kvinner som kledde seg i burka. Svaret kom i en 69 sider lang rapport: Tre stykker.
Bunad med hijab?
Det er rett og slett pinlig at slike mikroskopiske temaer setter premissene for en integreringsdebatt. Dessuten er den oppvoksende minoritetsgenerasjonen i Norge lut lei islamiseringen av innvandrerfeltet hvor hijab og halal er gjengangerne. Med 17. mai rundt hjørnet blir jeg derfor ikke overrasket hvis vi plutselig får en debatt om hvorfor det ikke finnes bunad med hijab?
De som er født og oppvokst i dette landet vil bli sett og anerkjent som nordmenn. Punktum. De gidder ikke å høre "hvor er du egentlig fra?" lenger. Det gjorde vi på 80-tallet. Og "ett bein i hver kultur" er 90-talls. Gammelt nytt. Norge har kommet mye lenger enn det i 2010. Det finnes i dag f. eks flere aktive cricketspillere i dette landet enn skihoppere. Seriøst.
Nye rollemodeller
Bare de to siste ukene har vi sett flere eksempler på generasjonen som nekter å bli satt i bås. Verken av politikere, presse eller SSB. BI-student Javad Mushtaq fikk for eksempel prisen for "Årets økonomistudent".
"Årets vinner har oppnådd svært sterke akademiske resultater i løpet av studietiden, og er som en av seks norske studenter blitt valgt ut til å delta på "2010 Summer institute of Outstanding European Students", heter det i juryens begrunnelse. Ikke et ord om 21 åringens religion eller foreldrenes hjemland.
Et annet eksempel Qadeer Ahmed Awan (19) og Salman Alam (18). Vennene er kåret til Norges smarteste makroelever av Aksje Norge. Skole-oppgaven gikk ut på å skrive om utsikter for norsk økonomi i 2010. I juryen satt en professor fra Universitetet i Oslo, en sjefsøkonom fra meglerhuset First Securities og daglig leder i Aksje Norge. Heller ikke her har den kulturelle bakgrunnen noen relevans.
Et tredje eksempel er 15 åringen Rishi Patek og 18 åringen Sadaf Afsheen Khan. De er blant vinnerne i Albert-konkurransen, i regi av Det Norske Veritas (DNV) og Abelia. DNV har arrangert mattekonkurransen siden 2002 for å stimulere realfagsinteressen i videregående skole.
Om vinnerne er hinduer, homser eller muslimer? Who cares...
Muslimenes PR-problem
Det finnes mer enn 120 moskeer i Norge. Men likevel er det kun et par imamer som en sjelden gang tør å uttale seg i offentligheten. Hvorfor det?
Oslo redaktørforening inviterte til et interessant debattmøte i går. Tema var norske mediers dekning av muslimer. Bakgrunnen er en ny rapport fra Integrering- og Mangfoldsdirektoratet (IMDi). I rapporten "Muslimfrykt og usynlig hverdagsliv" hevdes det at norsk presse har en altfor problemorientert dekning av muslimer.
Jeg kunne godt ha blogget om hvordan journalister dekker minoritetsmiljøene. Men det er faktisk en debatt som mange av de store redaksjonene tar opp med jevne mellomrom.
Tause moskeer
Men hva gjør de muslimske trossamfunnene selv for å bedre sitt inntrykk i dette landet? Hvis man mener at norsk presse er ute etter å demonisere muslimer - hvor er motstrategien? Debattleder Noman Mubashir formulerte det presist i går: Kanskje trenger muslimene en superflink PR-rådgiver?
Det finnes i dag mer enn 100.000 muslimer i Norge. De fleste av dem er medlemmer i en moske. Men kun en tredjedel av mer enn 120 moskeer er tilknyttet paraplyorganisasjonen Islamsk Råd, IRN. Likevel må generalsekretær i IRN, Shoaib Sultan, stå skolerett hver gang det handler om noe som er relatert til muslimer. Moskeene og imamene uttaler seg sjelden.
Imageproblem
Landets største muslimske trossamfunn, Jamaate Ahle Sunnat i Urtegata på Grønland i Oslo, var sist i søkelyset i 2006. Da brøt det ut masseslagsmål mellom voksne menn som følge av en langvarig konflikt om hvem som skal styre moskeen. Siden har moskeen knapt sendt ut en pressemelding.
Hvis man mener at muslimer har et imageproblem i Norge så må moskeene ta et større ansvar for å nyansere bildet. De må fortelle om leksehjelpundervisningen i moskeen, de må fortelle om innsamlingene som går til fattige land, de må fortelle om ungdommen som hjelpes ut av rushelvetet og de må fortelle om alle meglingene som gjennomføres uten at politiet involveres. Det er faktisk mye positivt som skjer i moskeene. Hvorfor tas det ikke mer initiativ til å fortelle om det?
Siden innvandringen på 1970 tallet har fokuset for de fleste muslimske trossamfunn vært å få bygget en moske. Det er ikke et problem lenger. Derfor er det på tide at moskeene nå utvider horisonten. Arranger mediakurs, sett inn annonser i dagspressen, hent inn PR-rådgivere og trykk avmystifiserende løpesedler. Kollektene fra fredagsbønnen og ikke minst tilskuddet per medlem fra det offentlige bør være nok til å betale for dette.
Skyver unna de yngre
Hovedårsaken til den passive holdningen er at majoriteten av moskeene fortsatt blir styrt av 1.generasjons konservative menn. De er sky og fastlåste i gammelt tankegods. Det er årsaken til at unge muslimer, som er født og oppvokst her, bruker internett som arena for religiøs utfoldelse. Eller et studierom på Høgskolen. Eller en gymsal på universitetet.
De unge får ikke innpass i de etablerte moskeene. Og kommer de inn blir de fort lei eller kastet ut. Abid Raja var engang talsmann for World Islamic Mission i Åkebergveien i Oslo. Da hørte vi masse om det som skjedde der. Siden har moskeen bare blitt et fotomotiv. Og kanskje et sted for klassebesøk.
Og hva med de somaliske, irakiske og kurdiske moskeene? Hva driver de med? Den arabiskdominerte Rabita og den pakistanskdominerte Islamic Cultural Centre i Oslo er kanskje de beste eksemplene på moskeer med mange gode arrangement for både unge og unge. Jeg vet det fordi jeg er innom hjemmesiden deres jevnlig. Men den vanlige nordmann er ikke det. For den vanlige nordmann er et muslimsk bedehus fortsatt noe ukjent og mystisk.
Hovedansvaret for å forandre dette inntrykket ligger hos moskeene!
Hellas, en skamplett for Europa.
8
Stans ekstremistenes Islam-kupp!
51
Hvor smart er en muslimsk taxi-aksjon?
62
Hvordan bli kvitt moralpolitiet?
39
Hva er det å være norsk i 2010?
14
Obama - muslimenes håp?
6
Nei til kirketårn i Pakistan?
21
Bør Norge støtte koranskoler?
24
Å være journalist i Pakistan
7
Jihad mot Taliban
35
"Innvandrerelskere" vs "Fremmedfryktere"
4
"Hei det er fra kommunen, har du omskåret datteren din?"
5
Da pakistanerne kom til Norge...
18
De glemte nordmenn i Pakistan
26
Hvor er Dag Terje?
2
