Ikke glem Pakistan!
Jeg har akkurat kommet tilbake etter å ha dekket flommen i Pakistan. Her hjemme har mange spurt meg hvordan det var å se så mye lidelse i det som er mine foreldres hjemland.
Jeg må innrømme at da jeg og fotografkollega Aage Aune satt oss på flyet så visste vi ikke helt hva som ventet oss. Begge har tidligere dekket tsunamien i Banda Aceh i Indonesia. Synet og stanken fra lik overalt var selvsagt sterk kost. Men når det gjelder inntrykkene etter flommen i Pakistan så er de faktisk sterkere.
Levende døde
Døde mennesker er på mange måter ferdige med sin lidelse. I Pakistan har lidelsene så vidt begynt. Og det gjør vondt å tenke på at mange av de utsultede og syke barna vi har møtt kan komme til å dø.
Flommen har ødelagt 4000 kilometer med veier, mer enn tusen broer, 10.000 skoler og mer enn en million hjem. Men dødstallet er lite, med tanke på at et område på størrelse med Italia er rammet. Foreløpig er det i underkant av 2000 mennesker som har mistet livet som følge av vannmassene.
Men det er nå, etter at den vestlige pressen har reist hjem og lysene er slukket, at den egentlige katastrofen vil begynne. Ris og sukkerrør avlingene er allerede skylt bort. Hva dette betyr for fattige mennesker trenger jeg ikke å utdype. Enda verre er det hvis flomvannet ikke trekker seg tilbake innen to måneder. Da er det tid for å så korn, selve livskilden i det fattige landet.
Uten kornavlingene vil millioner av mennesker i praksis ikke ha noe å spise. Glem grønnsaker, kjøtt og frukt. Det har de ikke råd til å kjøpe uansett! Flommen har ikke bare ødelagt infrastruktur for milliarder av kroner. Vannet har først og fremst rammet de mest fruktbare jordbruksområdene i Pakistan.
Hjelpen har stagnert
Derfor er det vi har sett så langt bare en liten forsmak på katastrofen. Nødhjelp med ris, vann og mel som deles ut til flyktninger som løper etter lastebiler er akutt hjelp til et par millioner mennesker. Men uten nye avlinger vil landet med 180 millioner mennesker oppleve sin verste matkrise noen gang!
Verdenssamfunnet er allerede i ferd med å gi opp den akutte hjelpen, og det kommer allerede meldinger om at innsamlingene i Vesten har stagnert.
Da er det greit å minne om at katastrofen vil eskalere når ofrene drar tilbake til stedet hvor de engang hadde et hus. Hvor de engang hadde husdyr. Og hvor de kanskje hadde en liten åker. Hva skal de leve av nå?
Andre vil ikke reise tilbake. De håper på kompensasjon fra Staten, 20 000 rupees. Ikke mye penger i et land hvor det koster 3000 rupees å fylle tanken på en bil!
En personlig reise
Det var mange smertefulle møter med folk gjennom vår to uker lange reise i Pakistan. Vi begynte ferden i nord, i Swat-dalen, og kjørte helt ned til Khairpur i Sindh. Deretter tilbake igjen til Muzaffargarh utenfor Multan og så tilbake til Islamabad. Totalt: 3500 kilometer i bil.
Personlig lærte jeg masse nytt om mine foreldres hjemland. Jeg har tidligere reist mye i provinsene Punjab og Khyber Pakhtunkhwa. Men provinsen Sindh er annerledes. For makan til fattigdom har jeg aldri sett i Pakistan. Det var så ille at da jeg kom hjem fortalte jeg min far at hans hjemdistrikt, Gujrat, er New York i forhold til f.eks Khairpur og Sukkur.
I de hardest rammede områdene i Sindh bor folk bokstavelig talt 100 år tilbake i tid. Takket være føydalherrer som har hindret all utvikling innen utdanning, infrastruktur og helse. Her er ofrene for flommen så kuede og stakkarslige at det er direkte sjokkerende.
Islamister og hæren er "vinnere"
Og det er i en slik kontekst man må forstå de politiske ringvirkningene av flommen. For samtidig som politikerne fremstår som maktesløse, rykker den pakistanske hæren inn med sitt massive apparat og sine romslige budsjetter. 60.000 soldater deltar i flomarbeidet. Og de har klart å snu det tidligere general og president, Pervez Musharraf, klarte å ødelegge: Anseelsen til den pakistanske hæren. Nå hyller folket de militære styrkene.
Isolert sett er ikke en slik hyllest ille. Men når vi vet at den samme hæren har kuppet makten i Pakistan fire ganger siden uavhengigheten i 1947, så er det grunn til bekymring.
Den andre "vinneren" etter flommen er de religiøse partiene. I en landsby i Swat fikk vi vite at den eneste hjelpen hadde kommet fra et religiøst parti, Jamiate Ulema Islam. De hadde gitt hver familie 3000 rupees.
Der hvor sivile myndigheter eller internasjonale hjelpeorganisasjoner er fraværende fylles vakuumet opp av islamister. Det samme så jeg etter jordskjelvet i Kashmir i 2005. Som dengang er det lett å kritisere deres innsats. Men faktum er at for ofrene så er denne hjelpen livsviktig. Og de glemmer aldri hvem som kom til dem i nødens stund.
At millioner av ofre, hvorav de fleste er analfabeter og fattige, risikerer å sulte i hjel er derfor godt nytt for ekstremister. Da trenger de ikke lenger å bruke mange dollar på å finne en selvmordsbomber.
Nå kan de kanskje bare gi litt mat til en desperat far, bror eller sønn.
Permalink
Del med andre"Blir du så blør du i Afghanistan"
Mandag beordret en vestlig alliert krigsherre pisking av to afghanske tenåringsjenter etter at de hadde rømt fra sine ektemenn. I løpet av samme døgn ble tolv NATO-soldater drept. Tirsdag ble en sju år gammel gutt hengt etter anklager om spionasje. Og i går ble 40 bryllupsgjester sprengt i filler i Kandahar.
Hvor ble det av "stabiliseringen" av Afghanistan?
Denne ukens hendelser har fått meg til å skru tiden tilbake til 9/11. Som fersk journalist sto jeg i redaksjonslokalene til Stavanger Aftenblad og så tvillingtårnene rase sammen på TV. Tre dager senere satt jeg på et fly til Peshawar i Pakistan. I likhet med resten av verdenspressen skulle vi vente langs grensen på den amerikanske hevnen etter at 2700 mennesker ble drept i terrorangrepet. Vente på at Taliban og Al-Qaida skulle utslettes. Vente på at Osama Bin Laden og mullah Omar skulle tas. Dead or alive!
Bedre for kvinnene?
For å friske opp minnet fant jeg fram de gamle artiklene fra Stavanger Aftenblad. I en av dem var det et intervju med Saba Sahar. En aktivist i RAWA, Revolutionary Association of Women of Afghanistan. Sahar hatet Taliban og ønsket amerikanernes angrep velkommen. Hun mente det ville bedre kvinnenes kår.
"Selv om jeg er imot bombing av sivile tror jeg likevel at denne aksjonen kan bidra til fødselen for et nytt Afghanistan", sa Saba Sahar den 24. september 2001.
Nysgjerrig på om denne aktivisten fortsatt hadde samme mening googlet jeg navnet. Da dukket det opp en artikkel fra februar 2010, "Kabuls women". Skrevet av nettopp Saba Sahar.
Hun starter innlegget med å si at USAs førstedame i 2001, Laura Bush, proklamerte at kampen mot terror også var en kamp for kvinnerettigheter. Sahar avslutter artikkelen slik:
"Life for women in Kabul, nearly nine years later, is a slap to Laura Bush's face."
Ifølge Saba Sahar, som bor i Afghanistan, har ikke kvinnene i Kabul fått tilbake en brøkdel av friheten de hadde før Talibans styre. Det til tross for at Kabul er den mest "stabiliserte" byen i Afghanistan.
Taliban i naboland
En annen artikkel fra Stavanger Aftenblad, datert den 17. september 2001, hadde overskriften: " Advarer mot nytt Taliban". I ingressen sto det: Etter at Taliban er knust i Afghanistan vil det vokse frem et nytt Taliban i Pakistan. Dette hevdet en av landets mest kjente journalister, Hamid Mir.
Hva er situasjonen i Pakistan ni år senere? Jo, et land som aldri hadde opplevd selvmordsangrep før 11. september utsettes for daglige terrorangrep. Og landets egen hær er i krig mot en pakistansk utgave av Taliban. Ifølge en fersk rapport fra Amnesty International styrer disse ekstremistene skjebnen til fire millioner mennesker i grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan. Mir hadde rett.
Britenes invasjon
I enda en artikkel fra september 2001 hadde jeg intervjuet en helt vanlig afghansk flyktning i Peshawar, Ubaid Ullah. Han ble sitert på følgende:
"Det finnes en Gud. Og ved ham skal jeg love deg. Mitt land har aldri bøyd seg for noen overmakt. Både britene og russerne prøvde seg. De ble sendt av gårde i likposer".
Russernes pinlige affære i Afghanistan er kjent. Men at britene også ble kjeppjaget er mindre omtalt. Det engang mektige imperiet prøvde faktisk å temme de ville afghanerne flere ganger. British Army invaderte Afghanistan i 1839 med 21.000 soldater. Kun 200 av disse falt i kamp og vips var Afghanistan "erobret". Parallellene til den amerikanske invasjonen 162 år senere er slående.
Etter tre år møtte britene så mye motstand at de måtte forhandle om en tilbaketrekkingsavtale. I januar 1842 ble 16.000 mennesker som tilhørte den britiske hæren lovet fri passasje tilbake til India. Dette inkluderte soldater, barn og kvinner. Men ved Gandmak Pass ble hele konvoien angrepet og massakrert. Kun en håndfull mennesker overlevde. Britene prøvde seg igjen i 1878 og en siste gang i 1919. Da ga de opp.
"Blir du, så blør du" er kanskje den viktigste lærepengen fra afghansk historie.
Menneskelige tap
Jeg fant også et intervju fra tiden etter at amerikanerne startet bombingen av Afghanistan. Den 20. oktober 2001 møtte jeg en av lederne for det religiøse partiet i Pakistan, Jamiate Ulema Islam (JUI), Nazir Farooqi. Han sa følgende:
"En enkel mann på et jagerfly kan vinne flyrommet over Afghanistan. Krigen begynner når fiendene står ansikt til ansikt mot hverandre. Foreløpig kommer Taliban til å holde lav profil slik at USA kan bruke millioner av dollar på våpen. Etter hvert som frykten øker vil USA stå alene igjen".
Farooq hadde rett i Talibans strategi. 12 utenlandske soldater døde i 2001. Året etter var tallet 69. I 2006 var det 191. Og i fjor ble 521 allierte soldater drept. Dette er tall fra www.icasualties.org.
I skrivende stund har 1817 utenlandske soldater mistet livet siden 2001, deriblant fem nordmenn. Den yngste nordmannen bare 22 år. Den eldste 33 år. I tillegg er mer enn 6000 utenlandske soldater skadet. Tallet på sivile afghanere er mer enn 20.000, men disse ofrene har ingen egen hjemmeside.
Hva var oppdraget?
Uansett er kurven over de menneskelige tapene stigende etter ni års "deltakelse", "engasjement" og "innsats". Eller krig som vanlig folk kaller det. For la oss ikke glemme hva som er hovedoppdraget til 130.000 soldater fra 46 land i Afghanistan: Bekjempe Taliban.
Deretter kommer oppdrag nummer to: Kvinnefrigjøring, menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon. Så har vi oppdrag nummer tre: Stanse narkotikaproduksjonen. At Afghanistan fortsatt står for 75 prosent av verdens heroinproduksjon sier mye om hvor "stabilisert" landet er. Fra 2005 til 2007 ble produksjon av opiumsvalmuer fordoblet. Fra 4.000 til 8.800 tonn.
Dette skjer samtidig som verden har pøst milliarder av kroner inn til det krigsherjede landet. Og Norge ligger selvsagt i toppen. Bare i fjor brukte vi 728 millioner kroner på bistand til Afghanistan. Ett av resultatene er at Kirkens Nødhjelp, som skryter av at de har holdt på med bistand i Afghanistan siden 1979, skjelles ut som kristne evangelister. Det demonstreres og protesteres mot Kirkens Nødhjelp og de er blitt nødt til å stenge kontoret i Kabul. I tillegg granskes de av afghanske myndigheter. Takk for det Nasreen!
Ikke skyld på soldatene
At norske politikere fortsatt insisterer på å ha kamp mot burka, heroin og korrupsjon som slagord for sitt hjemmepublikum er dristig. For faktum er at et økende antall nordmenn forstår ikke helt hva vi gjør i Afghanistan. De savner åpenhet og debatt rundt "deltakelsen".
Også våre drøyt 500 soldater i Afghanistan fortjener å vite hva slags ryggdekning de har her hjemme. Formelt er de under kommandoen til general Mchrystal, men det er det norske folk og den norske regjeringen som har sendt dem til et sted hvor de risikerer å miste livet sitt.
Da er det vårt, og ikke soldatenes ansvar å stille de kritiske spørsmålene. De gjør tross alt bare jobben sin.
Hva er det med Europa og muslimske klesplagg?
Det franske parlamentet vedtok denne uken en resolusjon som fordømmer bruken av de heldekkende plaggene burka og nikab. Belgia innførte et totalforbud i forrige måned.
Og som ventet diskuteres det nå heftig i flere europeiske land om man skal følge etter eller ikke. Heldigvis er ikke norske politikere like hissige på å regulere kleskoden til folk. Justiskomiteen i Stortinget behandlet tirsdag et forslag om å forby de to omstridte plaggene. Men bare Frps representanter i komiteen støttet forslaget. I denne omgang.
0,01 prosent burka
Jeg har ikke sans for at kvinner må gjemme seg bak et slør. Det er noe som hører hjemme i middelalderen. Eller i Afghanistan og Saudi Arabia. Men det som irriterer meg mer enn bruken av plagget er at velutviklede demokratier gidder å bruke energi på å diskutere et nesten ikke-eksisterende fenomen i Europa.
Ifølge SSBs sjefsforsker på innvandring, Lars Østby, bruker trolig kun 0,01 prosent av muslimske kvinner i Norge burka og nikab. Antall norske kvinner som står og tisser er trolig like høyt!
Og det samme tallmaterialet kan vi se i Danmark. Der ba politikerne forskere om å telle hvor mange av kongerikets kvinner som kledde seg i burka. Svaret kom i en 69 sider lang rapport: Tre stykker.
Bunad med hijab?
Det er rett og slett pinlig at slike mikroskopiske temaer setter premissene for en integreringsdebatt. Dessuten er den oppvoksende minoritetsgenerasjonen i Norge lut lei islamiseringen av innvandrerfeltet hvor hijab og halal er gjengangerne. Med 17. mai rundt hjørnet blir jeg derfor ikke overrasket hvis vi plutselig får en debatt om hvorfor det ikke finnes bunad med hijab?
De som er født og oppvokst i dette landet vil bli sett og anerkjent som nordmenn. Punktum. De gidder ikke å høre "hvor er du egentlig fra?" lenger. Det gjorde vi på 80-tallet. Og "ett bein i hver kultur" er 90-talls. Gammelt nytt. Norge har kommet mye lenger enn det i 2010. Det finnes i dag f. eks flere aktive cricketspillere i dette landet enn skihoppere. Seriøst.
Nye rollemodeller
Bare de to siste ukene har vi sett flere eksempler på generasjonen som nekter å bli satt i bås. Verken av politikere, presse eller SSB. BI-student Javad Mushtaq fikk for eksempel prisen for "Årets økonomistudent".
"Årets vinner har oppnådd svært sterke akademiske resultater i løpet av studietiden, og er som en av seks norske studenter blitt valgt ut til å delta på "2010 Summer institute of Outstanding European Students", heter det i juryens begrunnelse. Ikke et ord om 21 åringens religion eller foreldrenes hjemland.
Et annet eksempel Qadeer Ahmed Awan (19) og Salman Alam (18). Vennene er kåret til Norges smarteste makroelever av Aksje Norge. Skole-oppgaven gikk ut på å skrive om utsikter for norsk økonomi i 2010. I juryen satt en professor fra Universitetet i Oslo, en sjefsøkonom fra meglerhuset First Securities og daglig leder i Aksje Norge. Heller ikke her har den kulturelle bakgrunnen noen relevans.
Et tredje eksempel er 15 åringen Rishi Patek og 18 åringen Sadaf Afsheen Khan. De er blant vinnerne i Albert-konkurransen, i regi av Det Norske Veritas (DNV) og Abelia. DNV har arrangert mattekonkurransen siden 2002 for å stimulere realfagsinteressen i videregående skole.
Om vinnerne er hinduer, homser eller muslimer? Who cares...
Muslimenes PR-problem
16
Hellas, en skamplett for Europa.
8
Stans ekstremistenes Islam-kupp!
51
Hvor smart er en muslimsk taxi-aksjon?
62
Hvordan bli kvitt moralpolitiet?
39
Hva er det å være norsk i 2010?
14
Obama - muslimenes håp?
6
Nei til kirketårn i Pakistan?
21
Bør Norge støtte koranskoler?
24
Å være journalist i Pakistan
7
Jihad mot Taliban
35
"Innvandrerelskere" vs "Fremmedfryktere"
4
"Hei det er fra kommunen, har du omskåret datteren din?"
5
Da pakistanerne kom til Norge...
18
De glemte nordmenn i Pakistan
26
