"Innvandrerelskere" vs "Fremmedfryktere"
Redaktøren av den flerkulturelle avisen Majoran Vivekananthan mener regjeringen fører en assimileringspolitikk som baserer seg på en moderne form for "nyrasisme".
Jeg er ikke enig, men støtter likevel Vivekananthans modige forsøk på å bidra til vår tids viktigste debatt. Problemet er nemlig ikke at vi ikke tar debatten om det flerkulturelle Norge. Det gjør vi hele tiden. Problemet er bare at debatten domineres av ytterpunktene i norsk politikk.
Etnisk industri
Den ene fløyen er "fremmedfrykterne". De mener at den norske egenarten er truet av høy innvandring, og at spesielt Islam er den største trusselen for Norges fremtid. En kobling mellom asyl og kriminalitet er denne gruppens hovedargument for å stille strengere krav til minoritetene.
Det andre ytterpunktet er "innvandrerelskerne". De liker ikke å diskutere det negative som fremkommer i minoritetsmiljøene. Og hvis de gjør det er det stort sett myndighetene som har skylden. Denne gruppen mener dessuten at regjeringen har en inhuman innvandringspolitikk.
Felles for aktørene i disse to fløyene er at de lever av det vi kan betegne som en etnisk industri. Der tjenes det penger på asylsøkere og innvandrere og det selges inn påstander og propaganda, forkledd som politikk. Noen har spesialisert seg på elendighetsbeskrivelser, andre digger å rosemale det multikulturelle.
Og det er dette som er problemet. Det finnes altfor få i den etniske industrien som er midt mellom ytterpunktene og som ikke driver butikk på "oss" og "dem". Jeg skal bruke noen eksempler på å argumentere for hvorfor Norge trenger en sterkere nøytral fløy av meningsbærere.
Overfokus på tvangsekteskap?
Handlingsplanen for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen for 2008 ble styrket med over 212 millioner kroner, hvorav 70 millioner kroner ble knyttet til tiltak mot tvangsekteskap. I tillegg ble det satt av 18 millioner kroner til bekjempelse av kjønnslemlestelse.
Men til tross for enorme millionbeløp de siste årene har norske myndigheter fortsatt ingen tall på verken kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap. Hvorfor ikke? Det bør egentlig være en god nok grunn til å spørre om det er riktig av regjeringen å ha et overfokus, både i debatter og i kroner, på to temaer som rammer en liten promille av innvandrerbefolkningen.
La meg i den forbindelse minne om at innvandrerbefolkningen per i dag utgjør mer enn 510.000 mennesker med bakgrunn fra 200 land.
Et annet eksempel er de som er bekymret for innvandrerkvinner som visumslaver. Det er et viktig tema. Men hva med et like stort fokus på overrepresentasjonen av thai, filippinske og russiske damer ved norske krisesentre? Det er overraskende å se hvor få organisasjoner og politikere som er bekymret for etnisk norske menns bruk og kast av koner.
Mulig med to tanker i hodet?
Så har vi "snillistene" som mener regjeringen gjør for lite for innvandrere og deres morsmål, kultur og religion. De bør ta en tur innom moskeene i Oslo og se resultatet av rause tilskudds ordninger til trossamfunn i Norge. Denne gruppen tåler ikke kritikk av innvandrere. Men nettopp derfor må de utfordres på om det er tilfeldig at 30 prosent av de somaliske husholdningene består av en aleneforelder med barn, i hovedsak enslige mødre? Å diskutere mulig utnyttelse av norske stønadsordninger uten å blande inn religion eller kultur er fullt mulig.
Denne gruppen må også få høre at det er på tide med et klarere skille mellom integrering og innvandring. Det er faktisk mulig å være kritisk til 18000 asylsøkere i året og samtidig mene at det gjøres altfor lite for å gjøre minoriteter til likeverdige borgere.
Forfatteren Aslak Nore er redd for fremtiden og mener Norge kan bli et "Ekstremistan". Ja, hvis ytterpunktene fortsatt får sette dagsorden er det ikke sikkert at vi vil fortsette å være verdens beste land å bo i.
4 kommentarer
Permalink
Del med andre
